Det må vel være lov å si det.
Bloggen må vel ikke være rosenrød bestandig.
Det har virkelig vært tøft til tider,
å bygge hus, mer eller mindre helt selv
med familie, jobb, ja rett og slett hverdagsliv
som går sin gang.
Noen dager begynner man å grine fordi noen
på jobb sier at man ser litt trøtt ut idag.
Eller når kjæresten misforstår deg helt,
og det føles som en kjempekrise.
Ungene er kanskje ikke raske nok til å kle seg,
eller de sutrer for ingenting.
Nok til at en sliten mamma kan eksplodere,
for så å ha så forferdelig vondt inni seg etterpå!
Da er det godt når noen ser en, noen spør hvordan det går.
Sier at de tenker på deg, eller er glad i deg.
Så kommer heldigvis de gode øyeblikkene!
Når nabobarn banker på døra,
fordi ungene har fått nye venner som vil ha de med å leke ;)
Det er en fantastisk følelse når man har bodd et
sted uten unger i nabolaget i mange år.
Det går mot slutten, snart to år har vi holdt på!
Det gledes over hver eneste lille ting som blir ferdig.
Man får lønn for strevet, heldigvis.
Snart starter en ny epoke, den kalles
mer fritid og familietid :)
Vi gleder oss til fortsettelsen!
Ha en fin kveld!
Klem Mirjam